“Smil”, sa han mens han strøk henne kjærlig på skuldrene og ruslet av sted. Han gikk så sakte han kunne.
Smil, tenkte hun. Smile kan du gjøre selv.

Hun strakk seg nyttesløst etter ham mens hun følte varmen sakte forsvinne.
“Smil”, hørte hun ham si. Han var ikke kommet fram.

Hun kjente på skuldrene sine. Før var de varme av hans kjærlige strøk, nå var de kalde.
Smil, du liksom. Smile kan du gjøre selv.

Han var så langt borte, men enda hadde han ikke kommet fram.

For aller siste gang kjente hun den kjærlige varmen på skuldrene bre seg.
Hun smilte. Han var endelig kommet fram.

pust, lille pike
hør, lille pike

se, tenk og føl, lille pike
vær så snill, lille pike

lev, min venn
bare pust litt igjen

du gav opp
du lukket din munn, stengte dine ører og forlot oss, min venn

livet er ikke det samme uten deg
om du bare kunne ha pustet, lille pike

en dag skal vi møtes igjen
og da, lille pike
puster du, min venn

Forandret
Endret
Nytt
Det er så lite som skal til

Et blikk
Et ord
Et smil
Kanskje en berøring

Det er visst så lite som skal til

Ikke ante jeg,
at planlegging ikke nytter
Det er noe annet som skjer uansett

Drømmer knuses
Håp tennes
Liv leves

I løpet av et øyeblikk,
er ingenting som før

Det er faktisk så lite som skal til

se, tenk og føl, lille pike
vær så snill, lille pike

lev, min venn
bare pust litt igjen

du gav opp
du lukket din munn, stengte dine ører og forlot oss, min venn

livet er ikke det samme uten deg
om du bare kunne ha pustet, lille pike

en dag skal vi møtes igjen
og da, lille pike
puster du, min venn

Sliten. Og tung.
Men ikke fordi hun har noen å tenke på.
Urolig. Og lengtende.
Ikke fordi hun har noen å vente på.

Blikket kastes ut vinduet.
Ikke fordi hun ser etter noen.

Ventende. Og åpen.
Fordi hun vil ha noen å tenke på.
Utålmodig. Og forhåpningsfull.
Fordi hun så gjerne vil ha noen å vente på.

Øynene lukkes.
Fordi hun ikke har noen å se etter.

Hun skulle så gjerne hatt noen.
Hun også.

hun snurret seg rundt i gatene..
så opp i himmelen mens hun svingte seg rundt..
smilte og trakk til seg alt det gode fra omgivelsene..
holdte hendene rett ut og trakk dem raskt til seg..
for å få fart..
slik at hun kunne snurre like fort som hun tenkte..

hun snurret seg rundt i dagene..
så ned i bakken mens hun drømte om i morgen.. kunne i morgen bare komme..
smilte og tenkte på alt hun hadde snurret forbi..
holdte hendene rett ut og ventet.. trakk dem til seg..
for å få dagene til å gå..
slik at hun kunne snurre fortere enn tiden..

hun snurret seg rundt i livet..
så på menneskene hun møtte mens hun tenkte på i går.. og svingte..
smilte og hilste på alle hun traff på sin vei..
holdte hendene rett ut og trakk til seg all lærdom hun kunne få..
for å bli klok..
slik at hun kunne innse at livet var forbi..

hun hadde snurret seg gjennom livet..

hos meg
eksisterer ikke himmelen mer,
annet enn i dine øyne.

på den ytterste klippe
fra det blå til det blå
så like, så forskjellige

et ønske om å stupe
fra høyt der oppe til langt der nede
hvordan drikke på toppen
hvordan puste på bunnen

akkurat nå
så ensom og alene
revet mellom det beste av det beste
hvordan ha begge deler
hvordan bestemme seg

topp eller bunn
vann eller luft
valget er umulig
det vil aldri bli tatt