Du kan si at en liten ulempe med å ha en så aktiv og kokko hund som JRT er at man sjelden får slike “blinkskudd” av dem, for de er jo alltid på farten. Men, er man tålmodig (eller bare heldig), så får man til det også. Her i huset får vi sjansen relativt ofte, men de ødelegges jo stort sett når jeg skal gripe etter kameraet (når skal jeg lære meg å ha kameraet mer tilgjengelig?). Uansett, jeg har jo fått en del slækkebilder etterhvert, og godt er det.

Mia vokser og trives, faktisk blir hun sju måneder og unghund på lørdag. Hun elsker å leke, spille kjeksboks, sitte så høyt opp som mulig, henge i shortsen til elsklingen, løpe løs i maleklubben utenfor her, leke med andre hunder, gå/slepe tur, lære nye ting, bite litt når hun vil leke, gnage på gnagegodteri, spise på enkelte ulovlige ting, sole seg, vokte verandaen, sove i nærheten av mamma eller pappa og egentlig alt en liten hund kan tenke seg til. Det hun ikke liker er å bade, tørkes, kjøre i bil sakte, smøre potene, holdes fast i nærheten av noe spennende, være igjen når vi går inn på verkstedet og klippe negler. Selvfølgelig er det ikke fullstendig motstand når noe av dette gjøres, men hun liker å si i fra – dramaqueen, som jeg kaller henne. Alt går seg til, og hun er blitt flinkere til det meste. Åh, hun er så fin.

I sommer skal vi kjøre til Bodø (og en liten tur til Vesterålen), og det blir spennende med lille Mia. Hun synes det er greit å kjøre bil, så lenge vi ikke kjører for sakte, og hun sitter fastspent i eget sete/på fanget til passasjeren. Det er så koselig å kunne ha henne inne i bilen sammen med oss, og ikke bare bak i lasterommet (vi har toseters varebil). Jammen glad for at vi har det sikkerhetsbeltet hennes nå som Bodøturen nærmer seg.

Sånn, det var litt om Mia igjen, det har jo faktisk blitt en liten stund siden sist innlegg. Fin, hva?

..skikkelig ordentlig, og jeg bruker dagene til å se drømmende på henne. Elsk!

Da jeg postet dette innlegget fikk jeg en del (kremt, nesten alle) kommentarer om at det er ønskelig med flere bilder av sjarmtrollet vårt. Og det er jo ikke rart, hun har tross alt bodd hos oss i over en måned og alt jeg har delt er to usle innlegg. Makan.

Mia har rukket å bli tre og en halv måned, over tre kilo tung og hver eneste dag vokser personligheten hennes og vi blir bare enda mer glad i henne (tror nesten det ikke er mulig). Tittelen husren tror jeg nesten også hun har fortjent, kan jo ikke huske sist hun hadde et uhell (som faktisk ikke har vært så veldig mange, flink fra dag en).

Her gymmer hun litt med kurven (fra Ikea) inni buret sitt fordi det er jo så gøy.

Livet inni buret er bare helt fantastisk, dere skulle hørt henne når hun er på utsiden av buret og døren er igjen – KRISE i Mias verden. Er veldig glad for at det aldri var noe problem for henne å være i bur, dog hun er ikke alltid helt fornøyd med å sitte bak i bilen i buret. Hun vil jo helst være der det skjer.

Det klør jo fælt i små valpetenner, så store deler av tiden hun er våken går til å pleie det behovet. Men vet dere hva? Etter at jeg smurte tabasco (åh, det klør i nesa når man kommer for nært) på mac-laderen for en stund siden, har hun ikke rørt den, selv om tabascoen er borte for lenge siden. HURRA!

Mia og Fido koser seg inni buret.

Sjefen min anbefalte meg å kjøpe et mobbeoffer til Mia, så da tok vi jo selvfølgelig turen innom Ikea for å se om vi fant noe passende der. Og det gjorde vi selvfølgelig; et kosedyr i nesten samme størrelse som henne selv! Så Fido (mobbeofferet) får gjennomgå heftig til tider, Mia må jo få lov til å være sjef over noe. Men som du kan se på bildet over, så er hun fryktelig glad i Fido også da. En kveld donerte hun tilogmed bort kurven til Fido – hun selv lå på plastgulvet mens han lå oppi kurven, det var virkelig søtt!

Hun er jo en skikkelig sosial hund som vil være med på alt, hele tiden. Og får hun ikke det, så passer hun jammen på å si i fra. De hylene sitter godt i øret kan du tro. Hun elsker å hilse på andre hunder, og størrelse er virkelig ikke noe problem – hun er jo størst i hele verden! Selv etter å ha blitt satt skikkelig på plass av nabohunden vil hun fortsatt bare leke villmann med han, nothing can stop her!

Mia og Milla. Mia vil lekelekelekeleke, Milla not so much.

Synes dette bildet illustrerer greit hvor leken Mia er, uansett hvor lite respons hun får av den andre hunden. Nå har jo Milla det bare i kjeften, gammel kjerring som hun er, men likevel stopper ikke det Mia noe særlig. Det skal sies at hun ikke er like gal lekevis når hun møter andre hunder i bånd (da bare gneldrer hun fordi hun ikke er løs), det er når begge er løse hun virkelig slår på lekemoduset. Men, vi har altså ganske mye jobb i den kategorien som du sikkert skjønner. Det går seg til.

Torsdag neste uke skal hun på valpetreff på veterinærklinikken og 16.mars skal hun på valpekurs. I tillegg har hun vi kjøpte Mia av beholdt en av brødrene hennes, så de skal vi ha lekedeit med snart, og forbausende mange rundt meg har hund/nettopp fått seg hund/skal få seg hund, så det blir nok av sjanser til å øve på sånn. For ikke å snakke om alle hundene i nabolaget. Nei, jeg tror nok dette skal gå bra.

Sant Mia er herlig?

For noen år siden fikk jeg en pakke Fimo av ei perlevenninne i en “hemmelig perlevenn”-pakke (det er så koselig i hobbybloggeland), og vedlagt lå utfordringen å lage perler av fimoen. Vel, fimoperlelaging slo aldri helt an hos meg, jeg liker veldig mye bedre å lage glassperler (det kan du lese om i dette innlegget). For meg ble det heller å lage søte og små figurer med skikkelig Trille-preg som var stas. De fleste forsvant i gaver til venner, og fimoen ble gjemt i et skap på verkstedet da jeg begynte med lampwork (så snart jeg blir rik skal dumme ovnen bestilles, og lampwork-arbeidet skal tas opp igjen).

Her om dagen fant jeg igjen denne søte hodeskallehårbøylen jeg hadde stuet bort, og den har jeg bodd i siden. På jobb og blant venner har den høstet veldig mye positiv respons, så da fikk jeg ånden over meg igjen, og resultatet ble blant annet disse søte hodeskallemagnetene. Aren’t they to die for? Det synes i alle fall jeg!

I dag har Mia vært hos veterinæren for 3-månedersvaksinen sin, og der sjarmerte hun selvfølgelig alle i senk. Det er ikke alle hunder som logrer så pelsen fyker veggimellom når de får satt sprøyte! Gladvalpen sin (takk og lov for det). I følge veterinæren er hun frisk og rask og like perfekt som vi synes hun er. Selvfølgelig er hun det, Mia er jo den fineste og beste hunden på jord (mamma er stolt av valpen sin, ja).

Håper alle har en nydelig tirsdag, det har jeg!

// Update: ja, det er jeg som har laget dem, alle sammen. Hårbøylen for en tid tilbake, og magnetene her om dagen! //

Jeg tror vi har fått oss verdens snilleste valp! Hun er bare så flink og snill og god. Gå tur uten bånd? Jadda. Gå tur i bånd? Jepp. Spise og drikke? Jess! Tisse og bæsje ute? Null stress (dog noen uhell skjer). Ligge i buret? Elsker det. Sove hele natta? Gjerne det. Sitte? Klart! Sitte med forbudt godteri foran? Åh, ja (men litt vanskelig). Kose? Loooooooooove. Leke med andre hunder? Ååh, lykke. Være med andre mennesker? Oh, all the attention! Finne godteriet under skål/kopp? Waaaaaay too easy, men veldig gøy.

Men selvfølgelig er hun jo en liten valp, så noe fanteri finner hun selvfølgelig på. Å spise på mac-laderen er favorittaktiviteten når hun ikke føler hun blir sett nok, hvilket hun til tider syns skjer litt for ofte. Godt hun har blitt bedre på å sysselsette seg selv når hun føler at hun ikke er “the center of attention”. Og så blir det en del hopping og biting i bukser, sokker og hender når hun vil leke, men hva annet kan en forvente av en ni uker gammel valp? Heldigvis forstår hun “nei”, noe jeg er evig takknemlig for (selv om dette til tider er noe selektivt). Leke oppi vannskåla for å bli kvitt den dumme hunden på bunnen er også en aktivitet hun setter pris på. Da må vi tørke vann, masse vann (som hun plasker ut, skåla kan ikke veltes).

Hver dag pugger vi på “sitt”, “nei” og “kom”, og hver eneste dag blir hun mer og mer trygg på disse kommandoene. Vi prøver også å lure “Mia” inn når vi roser henne og håper at det kommer på den måten, hvis ikke må vi begynne å trene på det og snart. “Dekk” har hun null interesse for, så det venter vi heller litt med. Trening skal være artig! Åh, det er så koselig med hund.

Hun er virkelig en mamma- og pappadalt, og det fæleste hun vet er å bli “forlatt”. Da setter hun fort igang tidenes hyle- og bjeffekonserter, og det kan bli så ille at jeg må gjemme meg rundt hjøret med fingrene i ørene. Godt hun har blitt bedre på det også ettersom vi øver på det og hele tiden. En ordentlig godhund, med andre ord.

Vi er vel ute og koser oss på lufte- og tisseturer ca 1 million ganger i døgnet (og de fleste er altså på dagen), men siden dette såklart var noe jeg visste på forhånd, så kjøpte jeg med en liten nødvendighet fra London, se så kuuuuul!

Åååh, så lur. Perfekt hvis jeg har håret i strikk, eller hvis jeg har det løst og vil slippe luehår. Love it. Kjøpte en som det ikke var poter på også da. Herlig, herlig.

Nå skal jeg spise taco mens jeg beundrer skapningen som hviler i det nylig ommøblerte buret sitt. Og er det forresten noen som vet hvor jeg kan kjøpe sokker til de stakkars forfryste potene hennes (i Oslo-området)?

Husker noen av dere at jeg sa at jeg skulle på besøk og at besøket kunne ende i en fantastisk nyhet?! Vel, det gjorde det, og resultatet er at jeg og elsklingen er de lykkelige foreldrene til denne nydeligste Jack Russell Terrier-valpen på litt over to måneder. Mia heter hun, og er en skikkelig koseklump.

Sovegodtja!

Vi har altså nok å henge fingrene i de neste månedene, men heldigvis er det nesten bare kos å ha en liten valp! Gleder meg så til tiden som kommer, hunder er virkelig menneskets beste venn. Ubetinget kjærlighet hele veien. Kos!

Tenker at hun blir presentert som “ukas kosedyr” om ikke lenge, vi må bare bli enda mer kjent med henne. Fin, sant?