trilleblogg.com

Jadda! Sånn siden jeg lovet Martine et helfigurs-bilde av meg i bunad. Legg merke til hvordan jeg tror jeg er helt usynlig på bildet til høyre; bra vertinne, sant?

Dagene går i ett hos meg for tiden; det er jobbing, soving, tegning, sying, spekulering, soving, spising, kaffedrikking, tv-titting og alt det der en gang til. Lite tid til internett, med andre ord, selv om jeg klarer å klemme inn litt kvalitetstid med facebook, noe annet skulle vel tatt seg ut.

Da det for et år siden gikk opp for meg at jeg ikke ville begynne på ernæring igjen etter endt permisjon, begynte jeg å snuse på andre ting å gjøre. En kunde på Panduro anbefalte meg en ettårig fagutdanning i Søm og design på Folkeuniversitetet i Oslo, og etter en del tenking bestemte jeg meg for å søke. Noen uker senere kom jeg inn, og i høst startet jeg utdanningen. Om bare en uke leverer jeg inn “avgangs”-kolleksjonen min, og om to uker arrangerer klassen moteshow i Oslo. Og da er jeg ferdig. Jeg har i ett år lært meg å lage mønster basert på mål tatt av en person, jeg har lært å forandre mønster slik at plagget designmessig ser ut slik jeg ønsker, lært å tegne, og jeg har lært masse om søm. Masse, masse om søm.

Det å kunne designe og sy egne klær, til meg selv og andre, er noe jeg har drømt om i lang tid. Og nå kan jeg det. Selvfølgelig er det mye mer å lære, men for nå er jeg fornøyd. Så får man se hvor vinden fører meg neste gang, man vet aldri, i alle fall ikke når det gjelder meg. Det er klart at jeg har en del drømmer og tanker, men de får jeg ta senere en gang.

Sånn, nå vet dere hva jeg har bedrevet tiden med det siste året. Litt personlig må man vel være av og til, ikke sant?

Og dere, kolleksjonen min er basert på bunader. Noen som er overrasket?

Lita og søt.

Hipp, hipp hurra!
På selveste 17. mai tok jeg på meg mitt fineste antrekk og tok i mot 12 fine venner sammen med Thea. Vi hadde invitert på brunch med bunad/dress/finkjole som kleskode, og det var så innmari koselig. Det er så flott når folk er samlet i finstasen og godt humør. Når man i tillegg får seg en liten parktur med flagg på slep (slepte det selvfølgelig ikke, man må da ha respekt for flagget), så kan det knapt bli bedre.

Et noe dårlig bilde av poker-fangsten min.

På fredag kom verdens beste Tåmi på besøk for å lære meg litt grunnleggende poker, og det var veldig gøy! Gjett om jeg skal lære mer sånn at jeg kan spille med annet enn brikker fra puslespillet mitt. Jeg vant til og med to små ganger (det kan tenkes at jeg og banken hadde en kredittavtale som var særdeles gunstig for meg, men det snakker vi ikke om). Hurra for meg!

Håper alle hadde en nydelig 17. mai!

Se hva jeg fikk med meg hjemmefra sist jeg var i Bodø! Så nå står den i stua og pynter litt opp.

Etter jeg kom hjem fra Bodø har jeg jobbet og jobbet og jobbet og jobbet. Panduro Hobby Sandvika har endelig fått den oppussingen butikken har trengt en god stund, og vi ansatte har brettet opp armene og hjulpet til så godt vi kan.
Det har vært vasking, bæring, bygging, støvsuging, kaffe-krangling (jeg og ei til evner virkelig ikke å lage annet enn sterk kaffe, til de andres store fortvilelse), organisering, klatring, flørting, og sånn har nå dagene gått.
Og det blir så bra, så bra. I morgen er det gjenåpning, og vi gleder fletta av oss.
Dessverre får ikke jeg være med på åpningen da jeg presterte å bli syk mandags ettermiddag, og det er altså noen andre som skal bruke klippedisken (der jeg står og klipper tekstil) for første gang, buhu. Nei, sånn får det gå. Jeg må heller prioritere å bli frisk.

Snart er det 17. mai, og Trines hjerte gleder seg. I år skal bunaden på, venner skal samles og nye inntrykk skal inn. Vi skal virkelig kose oss. Så får jeg håpe at bunaden fremdeles passer, for den har jeg ikke prøvd på noen måneder, og jeg har den ikke her enda. Kryss fingrene for meg. Skulle tatt seg ut dersom bunadentusiasten måtte finne noe annet å ha på seg bare noen dager i forveien. Neida, dette skal gå bra.

Men. I anledning 17. mai tenkte jeg å bake brød. Dessverre så har jeg ikke veldig god erfaring i akkurat det feltet, så da tenkte jeg å spørre om det er noen av dere som har en god oppskrift å anbefale. Jeg liker grovt brød, sånn som man blir ordentlig mett av, uten å måtte spise et halvt brød for hvert måltid. Anyone?

Har du en (grov) brødoppskrift du vil dele?

Fineste Cathrin på En Kopp, stamkafeen vår hjemme i Bodø.

Når dummeste privatistkontoret bestemmer seg for å legge eksamen til friuken min fra både jobb og skole, så blir det til at man på magisk vis slipper å ta den. Ups, liksom. Sånn kan det gå, og jeg må si at jeg synes det er like greit.

Siden jeg i utgangspunktet hadde fri fra alt denne uken, dro jeg hjem for å kose meg med venner og familie en liten langhelg. Virkelig ikke dumt, selv om det var litt ugreit å reise fra sommervarmen i Oslo til ullundertøy-vær i Bodø. Men det tåler en ekte nordlending slik som meg.

I morgen er det bryllup i England, og selv om jeg bryr meg midt bak om akkurat det, så må jeg innrømme at jeg er veldig spent på kjolen. Sånn er det bare når man går på skole for å lære seg å sy, hihi.
Skal du følge med på “årets bryllup” og alt det styret der?

Norsk Bunadleksikon fra Cappelen Damm.

Jeg virkelig elsker bunader, og jeg hopper av lykke på dager som 17. mai når det er bunader overalt. De er jo så fine, og så veldig mange forskjellige, og jeg blir så fascinert. Fint, fint, fint.

Jeg har ønsket meg Norsk Bunadleksikon skikkelig lenge, men ikke tatt meg råd til å kjøpe det. Og godt er vel egentlig det, for på årets Mammutsalg selges det til halv pris. Hurra, hurra!
Leksikonet er i tre bind, og er en komplett oversikt over bunadene våre. Åh, som jeg gleder meg til å virkelig studere dem.

Jeg har den blå Nordlandsbunaden, som jeg fikk i konfirmasjonsgave av farmor, og jeg er så glad i den. Skulle ønske jeg kunne bruke den oftere enn jeg gjør (er ikke så glad i så store folkemengder som det blir på 17. mai og sånn, og kan jo ikke akkurat sitte hjemme alene stivpyntet med bunad), men det går seg vel til etterhvert. Jeg synes at Nordlandsbunaden er en av de fineste bunadene våre, sammen med Gudbrandsdalens festbunad (som jeg virkelig elsker, den er så nydelig). Regner med at Bunadleksikonet kommer til å gi meg flere favoritter. Kan man ha flere bunader??
Ja, og så er mannfolk i bunad noe av det lekreste jeg ser (syns du også? Meld deg inn her). Herregud, det er så fint.

Har du bunad? Hvis ja; hvilken? Hvis nei; hvorfor ikke?

Dansende hjerter! Ikke ulikt det jeg føler når jeg hører på Terje Berg – Søster Og Bror.

Det er vel ikke til å legge skjul på at jeg ofte får dilla på musikk, og da særlig enkeltsanger som jeg hører i loop ca en milliard ganger før jeg går skikkelig lei. Det er virkelig typisk meg, til Christans fortvilelse (han prøver å ikke la seg irritere, og jeg prøver å begrense meg når han er hjemme – gi og ta, heter det).

Da jeg var hjemme i jula ble jeg tipset om en cd jeg burde høre. Ikke så veldig typisk Trine, men jeg måtte visst høre den likevel, og jeg er jo ikke tung å be når det gjelder musikk. Så da hørte jeg på den. Og hørte på den en gang til. Og igjen, og igjen. Jeg har hørt på den (og bare den) i over to uker, og jeg er ikke lei! Herregud for en nydelig cd. Den siste uken har jeg blandet den med annen musikk (viktig å ikke bli lei), men jeg vender stadig tilbake til den, for den er bare så fin.

Cd-en jeg har falt helt pladask for er Søster Og Bror av Terje Berg, og jeg anbefaler virkelig alle å høre på den (helst kjøpe, f.eks her).

Selv om jeg liker hele cd-en og ikke hopper over noen av sporene, så er det likevel noen sanger som har pekt seg særlig ut, sånn som Pauseklovn, Søster Og Bror, Ta Det Med Ro, Sky Av Tosomhet Og Fryd og Vis Mæ Våren (alle linkene er til Spotify). Ups, det var jo nesten hele skiva jo. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg er helt forelsket!

Sånn! Din tur til å bli trollbundet!

Den ene av mine to bokyller. Love it. Det røde pianoet er kjøpt på Sprell.

De som kjenner meg, og de som har fulgt bloggen her ei stund, vet kanskje om min store kjærlighet til bøker og det skrevne ord. Bøker har en veldig stor plass i livet mitt, og jeg er sikker på at er det noe jeg alltid vil sette pris på, så er det å lese. Ja, og så er jeg jo ei materialistisk jente, så jeg må jo eie bøkene jeg leser. Det er så vakkert med ei bokhylle full av bøker.

De første bøkene jeg har håndfaste minner av å ha lest, er de første bøkene i K-serien (av Johan-Arnt Strøm), Hobbiten (på norsk) og Sofies Verden. Jeg husker jeg var så stolt da jeg i 6.-klassen hadde fullført Sofies Verden, og dermed følte meg klar til å begynne på The Hobbit. Det var jeg aldeles ikke, så den ble lagt bort og ikke lest på originalspråket før en gang på ungdomsskolen.

I dag kom jeg til å tenke på hvilke bøker jeg egentlig har lest i det siste, og da skjønte jeg at jeg leser såpass mange bøker i året (eventuelt vimser så mye), at jeg egentlig ikke har peiling på hvilke bøker jeg har lest nylig. Ikke engang hvilke jeg leste i fjor. Det er jo litt flaut, så da tok jeg meg en liten date med bokhylla for å prøve å huske.

Dette er bøker jeg vet med sikkerhet at jeg leste i 2010:

Sophie Kinsella: The Secret Dreamworld of a Shopaholic; Shopaholic Abroad; Shopaholick Ties the Knot; Shopaholic & Sister; Shopaholic & Baby (SK in my heart)
Jennifer Weiner: Best Friends Forever (helt grei, ikke den boken jeg forventet)
Jodi Picoult: My Sister’s Keeper (ubeskrivelig trist, men likevel veldig bra)
Stephenie Meyer: Twilight; New Moon; Eclipse, Breaking Bad (alle for 2. gang); The Short Second Life of Bree Tanner (elsk på alle sammen, SM skriver helt magisk)
Siri Østli: På høye hæler over Grønland (denne synes jeg var skikkelig dårlig)
Nick Hornby: Juliet, Naked (jeg elsker alt NH skriver, mannen er et geni)
Kajsa Ingemarsson: På det fjerde skal det skje (njæ)
Harald Rosenløw Eeg: Alt annet enn pensum (veldig merkelig, men likevel ikke)
Jane Fallon: Getting Rid of Matthew (for 2. gang)
Jostein Gaarder: Kabalmysteriet (for n’te gang); Appelsinpiken (for 3. gang) (jeg elsker JG)
Tove Nilsen: Skyskraperengler (denne synes jeg var veldig bra)

Det er i alle fall de bøkene jeg er sikker på at jeg leste i fjor, 20 stykker.
I år har jeg lyst til å skrive ned alle bøkene jeg leser, jeg vil lese fler enn jeg leste i fjor, og jeg har et inderlig ønske om å lese to (såkalte) klassikere.

Har du noen bøker du har lyst til å anbefale? Jeg er på evig jakt, selv om jeg har typ 30 bøker på listen over bøker jeg bør lese.
PS. Er du ute etter boktips selv, så fikk jeg mange fine forslag til bøker jeg kan lese sist jeg spurte, så det kan lønne seg å titte innom kommentarfeltet i dette innlegget.

Husk at linkene er til å trykkes på (ikke fordi de er kjøpt og betalt og alt det der, men fordi da kan du lese mer om forfatteren og bøkene). Fint, sant?

Talentløs frisering og bilderedigering har jeg stått for helt selv, for tenk!

Ja, er jeg ikke fin? Det er vel ikke vanskelig å skjønne at det er jeg som drømmer om å gjøre noe med håret, og at dette ikke er et “hurra, jeg er nyklipt”-bilde? Jeg håper i alle fall ikke det.

Jeg er litt lei av håret mitt for tida, noe som er en typisk sykdom når man går fra altaltaltalt for langt hår til ganske mye kortere (noe jeg gjorde i midten av november, og dessverre har “glemt” å vise fram her på bloggen). Jeg har gjennom hele oppveksten min variert mellom kort og lang lugg, men etter jeg ble sammen med Christ har jeg ikke vært inne på tanken engang – han liker nemlig ikke lugg. Det er jo synd, for nå kjenner jeg at jeg har veldig lyst på en lugg ala bildet. Ups.

Nei, hva synes folket? Lugg? Ikke lugg? Jeg er usikker, det tar jo veldig lang tid å “gro den ut” om jeg ikke skulle bli fornøyd, for ikke å snakke om hvor mye mer vedlikedhold en kort lugg krever i forhold til en lang en. Men jeg tror kanskje at jeg vil kle det. Jeg vet ikke. VANSKELIG!

Oh, yes! Åtte hjerter – ett for hvert av familiemedlemmene mine.

Tirsdag 28.12.10 tok jeg min aller første tatovering, etter å ha brygget på ideen i tre-fire år. Jeg har i mange år hatt lyst på tatovering, men ikke hatt peiling på hva jeg skulle tatovere hvor, og har av den grunn latt være – helt fram til nå.

Ideen “ett hjerte for hvert av familiemedlemmene mine” kom egentlig snikende på meg fra ut av det blå, men jeg skjønte ganske fort at det var helt perfekt for meg!
Etter å ha tenkt i noen år og blitt godt kjent med tanken på å ha en såpass synlig tatovering, så tok jeg motet til meg og prøvde å bestille time i sommer, men da hadde de ikke tid til meg på Bu-Hu Tattoo i Bodø (helt klart det eneste alternativet for min del). Hele greia ble satt litt på vent for min del da, men etter at jeg mistet lillebroren min i september, skjønte jeg at “nå må det gjøres”, og ordnet meg time til juleferien. Dessverre fikk Boa aldri sett den live, men jeg velger å tro at han ser den fra der han er nå – og skjønner at et av hjertene symboliserer ham. ♥

Åh, jeg er så fornøyd! Jeg synes den er superfin, og helt perfekt for meg. Tusen takk, Mari, for at du fikk til et så flott resultat fra det lille du hadde å jobbe med. Nå har jeg bare lyst på flere, hihi.

Søndag for fire uker siden skjedde det.
Søndag for fire uker siden raste verden min sammen.
Søndag for fire uker siden er dagen jeg ønsker at aldri hadde skjedd.
Søndag for fire uker siden er dagen jeg kommer til å hate for resten av mitt liv.

Det var søndag for fire uker siden, søndag 26. september 2010, at lillebroren min døde.

Det finnes ikke ord for hvor ufattelig dette er og hvor vondt vi har det nå. Livet uten Boa, det er uvirkelig. Alt vi gjør, tenker og sier, det minner oss om ham. At livet skal fortsette uten ham i hverdagen er utenkelig. Likevel så går dagene, og han kommer aldri tilbake…

Når en ung mann på bare 24 år dør helt uventet, da føles ikke verden mye rettferdig. Foreldre, søsken, venner og familie skal ikke være nødt til å måtte ta farvel med en som såvidt har begynt livet. For det føles nettopp sånn; at Boa akkurat hadde fått startet livet.

To måneder og to dager før min andre bursdag kom Boa til verden, tirsdag 23. september 1986, og pappa fikk endelig en gutt på laget mot oss jentene; en fåmælt gutt med verdens største tålmodighet og et vakkert hjerte, som har fylt livet mitt med glede, frustrasjon, opplevelser og masse fantastiske minner.

En gang, da Boa bare var en liten gutt, fant han det for godt å sette strykejernet påslått på linoleumsgulvet hjemme. Det var jo kjempelurt. En annen gang falt han oppi vaskebøtta. Jeg husker at han en gang knuste hodet på Barbie-Ken, og jeg hadde lyst til å drepe ham. Da han var liten, synes han Trine var vanskelig å si, så han sa likesågodt Hine. En gang ropte han “Hine, sett på pølse, det er middag” da han ville at jeg skulle pause filmen mens vi spiste.
Det var Boa som lærte meg å lage Jegergryte, det var nemlig favorittmåltidet hans i mange år – før finnbiff tok plassen. Han prøvde å lære meg konseptet giring da jeg øvelseskjørte og ikke skjønte bæret. Da jeg samlet på sangtekster i en perm, printet han ut teksten til I’ll Be There for You av The Remembrants på skolen og tok med hjem til meg.
Da jeg gikk på videregående og skulle komme hjem på en av mine helgeturer, satt han i vinduet og så etter meg lenge før jeg kom, men nektet å innrømme at det var meg han ventet på. Utallige ganger har jeg plagd livskjiten av ham og han har bare funnet seg i det.
Til pappas bursdag for noen år siden befalte han mamma og pappa å være hjemme til et visst klokkeslett, ikke for at han skulle få middag eller kake (som nok min agenda hadde vært), men for at han hadde bestillt blomster på døra til bursdagsbarnet. Deler av julepynten hans har stått framme hele året i mange år, ikke for at han var lat, men fordi han synes den var fin og koselig.
Like før han ble 18 år drømte han om å dra ut med lillesøster, men da dagen kom, lot han som om det var det teiteste på jord. Likevel endte vi alltid opp på samme sted, rundt samme bord og i god samtale når vi var ute samtidig. I sommer skulle han lære elsklingen å banne på nordnorsk, men tiden forsvant mens vi mimret sammen med Cathrin.
Vi har hatt våre krangler (veldig mange av dem), men med årene har de forsvunnet helt, og selv om vi gjennom hele oppveksten har vært veldig nære på grunn av alder og venner, så forholdet vårt bare blitt sterkere og dypere ettersom tiden har gått. Kjære, lille Boa, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten Deg!

Mamma kaller meg “feilleveransen” fordi jeg er så sær og annerledes enn resten av familien. Men selv om jeg har gjort mitt for å vise hvor glad jeg er i Boa, både med og uten publikum, så er jeg sikker på at han vet at det har vært av nettopp kjærlighet. At alle klemmene jeg har stjelt av ham, de har jeg tatt fordi han betyr så mye for meg.

Boa fant ut at han ville bli anleggsmaskinfører da han bare var en liten førsteklassing, og anleggsmaskinfører er akkurat hva han ble. Han kjørte “store ting som bråka”, og trivdes godt med det. Han fikk kjøpt seg et fint hus med garasje og stor tomt hvor han hadde lagringsplass til hobbyaktivitetene hans, så der hadde han det bra. Og at verandaen hans hadde sol til langt på natt om sommeren, det likte han, noe han passet på å fortelle de litt “mindre heldige” vennene hans. Han hadde så mange gode og fine venner, jeg er så glad for alle som han hadde i livet sitt. Selv om han fikk et så alt for kort liv, så var det et vel levd et. Det han ikke fikk gjort i dette livet, det får bli en annen gang.

Dagene etter at han døde har vært så tunge. Selv om jeg er smertelig klar over at han ikke er her mer, tar jeg meg selv i å stadig skulle ringe eller melde ham, det er nesten så jeg begynner å taste nummeret hans på telefonen før jeg husker hva som har skjedd. Det er så mye som minner meg om ham – filmer, lukter, bilder, ting og egentlig alt – hele tiden.
De siste fire ukene har vært helt forferdelige, men midt oppi alt som er uutholdelig, så har det vært godt å oppleve hvor mange vakre og fantastisk medfølende mennesker vi har rundt oss. Alle blomstrene, alle tankene, alle ordene, alle bønnene og all oppmerksomheten som har blitt viet oss er helt overveldende! Jeg visste at jeg var omringet av mange fantastiske mennesker, men at dere er så mange og så flotte, det har virkelig vært en helt nydelig for meg å se. Jeg er uendelig takknemlig for alle sammen. Uten dere, så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort!

Det gjør så vondt å tenke på alt han ikke skal få oppleve. Han fikk ikke pusset opp huset sitt, eller bygd den digre garasjen han drømte om, og han fikk aldri bli pappa. Det er så forferdelig at han ikke bare er på jobb og snart kommer hjem igjen, eller at han som vanlig skal komme litt etter alle oss andre. Det er så grusomt at han ikke skal sitte i godstolen sin og ta livet med ro mens vi er på besøk.
Det er så uforståelig at han ikke er her mer, at jeg aldri mer skal få klemme ham. Åh, som jeg elsker å klemme på den gutten! Selv om det er godt å kunne besøke ham på kirkegården, så er det nesten ikke til å holde ut at kroppen hans ligger begravd der, og at sjelen hans er i himmelen. Han skal jo være her med oss! Men, han er jo det. Han vil for alltid være i våre hjerter, han vil faktisk alltid være med oss, og han vil aldri, aldri bli glemt.

At jeg har fått delt 24 fantastiske år sammen med Boa, det ser jeg på som en velsignelse, noe jeg vil verdsette for resten av mitt liv. At han ble så brått revet bort fra oss, det ser jeg på som at han var for god for denne verden, for det var han virkelig. “Den tøffeste gutten i himmelen”, som vennene hans sier. Han er, og vil for alltid være dypt savnet!

Kjære Morten min – sov søtt, vi møtes igjen.