Category Archives: Hverdagsfjas

Safety First.

hjertetmittUt på tur, aldri sur? Når riggen har vært borte lenge, er det viktig å tilbringe hvert eneste øyeblikk sammen. Her på tur til Tåmi og Rakkestas.

Jeg er så heldig at jeg hopper i verdens koseligste lille fallskjermklubb, nemlig Nimbus FSK, som holder til på Åstorp flyplass på Rakkestad. Jeg sier at jeg er heldig, fordi vi har en god dugnadsånd, og vi kommer nært inn på alle som hopper hos oss; nybegynnere, wingsuitere, instruktører og gamle travere, for å nevne noen. Det er kunnskap, interesse og glede over hele fjøla. Det er ikke uvanlig at hoppere med 500+ hopp kommer og spør om vi skal hoppe sammen (lille nybegynner-meg), og instruktører gir meg ofte tips om det ene og det andre, selv etter en slitsom dag hvor de har vært eneste hoppmester for line-elever.

Jeg var på hoppfeltet flere måneder før jeg bestemte meg for å ta kurset, og jeg fikk grundig opplæring i HFL-rollen rett etter at jeg var påmeldt kurset. Og siden har jeg hatt utallige HFL-vakter hvor jeg har lært noe nytt hver eneste dag, samt fått være sammen med både de som er mer og mindre erfaren enn meg selv (viktig å poengtere at jeg aldri instruerer noen, alle elever som lurer på noe, henviser jeg til instruktørerne).

Vi har en utrolig dyktig instruktørgruppe i klubben vår. De er ikke så mange, men de er kunnskapsrike, rutinerte, oppdaterte og interesserte. Jeg snakket om dugnadsånden hos oss, og den er uendelig hos instruktørene våre. De stiller opp hver eneste hoppdag, og gir av seg selv slik at vi sammen skal bli en trygg og fin klubb.

De to månedene som har gått av 2015, har vært preget av dårlig vær. Det resulterer i en svært bakkesyk gjeng som sitter hjemme og ser på fallskjermfilmer, shopper utstyr på nett, bestiller fallskjermferier over en lav sko, og som generelt er litt vanskelig å ha med å gjøre for dem som er rundt oss. Heldigvis er vi løsningsorienterte, og Tåmi (ene instruktøren vår) inviterte oss denne ufrivillige hoppfrie helgen til noen timer med utstyrsgjennomgang.

IMG_20150307_142936Her ser du Tommys utstyr dissekert for utforsking. Du ser hovedskjermen, seletøyet og deler av reservesystemet.

Han tok for seg viktige ting som daglig og periodisk sjekk av hele fallskjermutstyret, hvordan hele gangen i ett reservetrekk faktisk fungerer, med alle de fiffige løsningene som inngår i den sekvensen slik at du skal slippe å gjøre så alt for mange ting når du faktisk må kvitte deg med hovedskjermen og trekke reserven.
Vi snakket om hvordan det har utviklet seg, hvorfor vi gjør som vi gjør, og hvor viktig det er å spørre om ting man lurer på. Vi så på forskjellene til ulike produsenter, og vi lærte masse. En del kunne vi fra før, men det er så viktig å repetere. I alle fall nå som enkelte ikke har hoppet på flere måneder, og er utålmodig etter å kaste seg ut i en ny og varm sommersesong – for den er virkelig rett rundt hjørnet.

Hvorfor legger jeg ut dette innlegget? Så tørt og kjedelig for alle dere som er sååååå lei av å høre på meg fjase om fallskjerm hele dagen. Men jeg synes det er viktig å poengtere at vi ikke bare er en gjeng med tullinger som slenger seg ut av velfungerende fly og satser på at det går bra. Nei, vi leser teori, vi deler kunnskap, vi vedlikeholder utstyr, vi øver på å pakke, vi kontrollerer viktige momenter og vi gjør alt vi kan for at vi skal bli bedre og sikrere for hvert eneste hopp vi gjør. Og også på dager hvor vi ikke hopper. Sikkerhet kommer faktisk først!

(håper dette ga dere mer ro i magen enn vondt, mamma og pappa)

Hei mammaen min!

Jadda. Tiden flyr. Men det gjør jammen meg jeg også – hohoho (no pun intended at all).

Dere to som er innom iblant (hei mamma, hei far), her kommer ett innlegg just for you!

Siden sist (midten av november) har det ikke skjedd stort. Eller…. Jeg har blitt gammal kjærring – jeg fylte hele 30 år 25. november, hurra for meg. Og, jeg har fått ny jobb! Jeg jobber fremdeles på Gardermoen, men jeg har byttet avdeling, så nå er det innland som gjelder dersom du vil besøke meg på hovedflyplassen. Si fra, så forteller jeg deg hvilke(n) avdeling(er) det er snakk om. Jeg har også vært hos dadda og tanteungene sammen med mamma og pappa og feiret jul. Der var det masse snø – just for us – men den kom akkurat litt for sent for bakkekos, men det tar vi en annen gang.

Jeg har også hoppet litt fallskjerm (ikke såååå mye, bare 8 hopp siden sist), og to av dem var fra helikopter over Sandvika på selveste nyttårsaften. Og jeg avslutta 2014 med hopp nummer 60. Tenk det! Frøken Høydeskrekk. Hvem skulle tro det? Ikke jeg for 1,5 år siden, i alle fall.

Over ser dere årets første hopp, gjort fra min kjære C-206, LN-VYN i januar. Det ser ikke sånn ut, siden man ikke ser en flekk med snø. Jeg har ikke hoppet siden januar, for jeg er slik ei forsiktig frøken. Føler jeg meg ikke 100% klar for det, eller er usikker på været eller andre ting, så står jeg over. Det resulterer i mye bakketjenester, men det liker jeg. Men nå er det mars, og det er bare 19 dager til jeg, og veldig mange andre venner og bekjente, pakker pikkpakket vårt og reiser til solfylte Spania for å hoppe i 7 dager i strekk. Temperaturene virker svært lovende, så jeg gleder meg max.

Og dere….. Jeg tok med meg Line til Voss for litt siden, for å fly litt i tunnel, og boy – det var artig. Stay tuned for klipp av flinkeste Line, og av meg som sliter som bare pokker på rygg.

Så. Det var ett lite “hei” fra meg.

Om å stenge ting litt ute.

Ja, dere….

Jeg sier “dere”, for det er flere som har reagert på at jeg plutselig stengte bloggen. Egentlig ble det gjort fordi jeg plagdes så himla med noen oppdateringer og litt fordi designet aldri ble slik jeg ville ha det.

Og så fortsatte det bare.

Hvorfor, det vet jeg ikke, men jeg tror jeg hadde ett lite behov for å stenge ting litt ute. Jeg ble litt usikker på hvorfor jeg blogget, hva som drev meg og om jeg skulle fortsette med det. I tillegg ville jeg bruke tid på å ikke være knyttet til noe, om det gir noe mening?

Nå, etter fire måneder uten ett eneste innlegg, en eneste kommentar, så kjenner jeg at jeg må fortsette. Jeg vil skrive, jeg vil ta bilder, jeg vil kommunisere. Jeg vil dele.

Hvordan veien videre blir, det vet jeg ikke, men den blir nok til underveis.

Håper det er noen der ute som ønsker å følge meg videre på reisen i dette merkelige universet på internett!

Ett lite “hei”!

bilde(11)Lita jente med stort glass!

Long time, no see?! Ja, her i Trille-landet går ting litt i ett; fallskjermhopping (6 hopp til nå), jentetur til Praha (med ett par runder i vindtunnel) og litt jobbing. Og som sant er, så har jeg ikke hatt lyst til å legge ut ett nytt innlegg siden jeg da ikke får se fallskjermbildet først når jeg går inn på bloggen. Hehe. Liker det skikkelig godt!

I kveld er det jobbing, og i helga skal jeg prøve å få hoppa litt, hurra! I like it!

Hva skal du i helga?

Hopp Karoline, hopp!

20140610-013033-5433976.jpg
Oje, folkens! Jeg har hoppa fallskjerm! Og det fire ganger, til og med! Fire ganger har jeg helt selv hoppa ut av ett velfungerende fly – og digga det. Enda godt jeg skal gjøre det igjen i morgen!
Excuse me while I scream of happiness (og adrenalin), liksom! Anbefales på det sterkeste, virkelig. Wiiiiiiiiiii!

Little Miss Active

bilde(10)

Little miss Active, ja. Det er vel ikke noe annet som kan beskrive meg for tiden. Herreguuuud, så flink jeg har vært til å bare gjøre ting de siste månedene. Det siste halvåret til og med, om det ikke er mer?! Tiden løper jo ifra meg, så det er ikke helt greit å vite.

Line ble helt overrasket da jeg bestemte meg for å være hjemme hele frihelgen min, uten å reise bort på noe hopping eller liknende. Hun kan ikke skjønne hvordan de der fallskjermhopperene jeg henger med har kjærester, for jeg som (foreløpig) ikke-hopper har vært mye borte i det siste, så hvordan er det med de som faktisk hopper?!
Uansett. Jeg ble hjemme i helgen, og etter ei uke med fullt opp hver dag, så gjorde jeg virkelig ingenting hele lørdagen. Jeg og Line solte oss, lagde mat og bare koste oss sammen. På ettermiddagen slo jeg opp teltet i hagen og sov like godt der. Snork, så deilig. Så hvemsomhelst skjønner vel at jeg våknet med mark i kroppen, uthvilt og supergira, klokken 0800 søndag morgen.

Resultatet ble til at jeg brainstormet noen timer på syrommet, før jeg omtrent løp avgårde på Elixia. Og selv etter ei ganske god helkroppsøkt, så ville jeg mer da jeg var ferdig. Hva nå, liksom? Lure med seg Line opp på Mistberget, 366moh? Yup!

Denne uka skal jeg prøve å planlegge tiden min litt bedre, så jeg får utført alt jeg skal, for på fredag ettermiddag tar jeg nemlig FERIE! For på søndag så skal jeg noe så random som å HOPPE I FALLSKJERM. ALENE!!

Smil!

Hipphipphurra!

20140517-135345.jpg

Gratulerer sånn himla masse med dagen, alle sammen!! Jeg feirer med de fineste fine, sola skinner (vel, den har en liten pause nå) og stemninga er god! Har vinka til bygningen, hatt på meg bunad, og vifta med flagget! Nå er det grilling og kos, før drakttoget går og konserten begynner. Hurrahurrahurra!

Håper alle har en nydelig nasjonaldag på 200-årsjubileet, uansett hvordan du feirer dagen!

Hipp! Hipp! Hipp! Hipphipphurra!!!

Gratulerer med dagen, pappa!

Pappa, mamma og meg i Thailand jula 2012.

Hipphipphurra for verdens beste pappa som fyller år i dag. Åj, som vi skulle ha klemt om vi var sammen i dag. Men det får vi gjøre en annen dag. Håper du får en flott bursdag, hurra!

17. mai 2012, hurra!

Dere, nå er det snart 17. mai 2014!!! Herreguuuud, som jeg har gledet meg til denne dagen. Jeg gleder meg til å ta på meg mitt fineste plagg, være sammen med folk jeg er så glad i, vifte med flagget, og generelt bare være veldig glad! Tenk at jeg bor rett ved Eidsvoll-bygningen når vi nå skal feire 200-årsjubileum. GLEDESEG!

I fjor jobbet jeg og Kari-Mette på nasjonaldagen, slik at vi med god samvittighet kunne ta oss fri i år. Planlegging, kalles det. I like it. Året før der feiret jeg på Råholt sammen med ett knippe fine folk, og jeg fikk faktisk servert kaffe på senga, juhu!

17. mai 2011.

I 2011 inviterte jeg og Thea en gjeng fine mennesker hjem til oss i hjertet av Oslo. Vi spiste lunsj sammen og så på tog på tv-en og viftet med flagget i stua i mange timer sammen, før vi satte kursen mot Kuba-parken hvor vi koste oss til langt på kveld. Åh, som jeg liker 17. mai. Det er snart, folkens.

I år planlegger vi å se på tog, vinke til Eidsvoll-bygningen og få med oss litt av kaoset der borte, spise lunsj og masse godis, vifte med flagget, og bare kose oss masse sammen. I bunad og kjole og dress og med godt humør. Herregud, som jeg gleder meg.

Hva pleier du å gjøre på nasjonaldagen, og hva er planen for i år?

Prosjekt “bli A-menneske”!

prosjektbliamenneskeSlemmeste vekke-redskapet noensinne!

Husker dere prosjekt “bli A-menneske“?

Jeg klarer ikke å huske helt når det hele startet, men det er i alle fall godt over ett år siden, om ikke mer. Jeg, ett håpløs tilfelle av det man kan kalle kronisk B-menneske, bestemte meg for at nok var nok – jeg skulle bli A-menneske.
Etter å ha snakket med venner som spretter opp før klokka ringer om morgenen, de som sliter med å holde seg våken etter klokka 21 på kvelden, og etter å ha lest utallige artikler på internett, så konkluderte jeg med følgende: jeg hater de som helt naturlig spretter opp uhvilt klokka 0600, og dette kommer til å ta lang tid. Lang, lang tid.

De fleste sier at det bare er å hale seg opp av senga når klokka ringer, på første forsøk. Og at hvis du er en av de som slumrer, så skal du redusere antall klokker eller fjerne muligheten for å slumre. Mitt problem er følgende; jeg våkner ikke før i alle fall 3. klokke ringer. Jeg er i en zombie-tilstand som gjennom mange år har utviklet seg til å gjøre en ting, og bare den ene tingen – nemlig å skru av klokka før hjernen og kroppen får med seg hva som skjer. Jeg er nødt til å ha på utallige klokker for i det hele tatt å komme meg ut av zombie-tilstanden. Jeg har klokker på hvert 6. minutt, og jeg bruker omtrent 1 time fra første ring, til jeg faktisk drasser med meg kroppen i retning badet. Jadda, det er faktisk så ille. Eller, har i alle fall vært.

Men, det var en dag jeg bare bestemte meg at jeg må jo i alle fall forsøke (jeg er jo ett JA-menneske). Det var da prosjekt “bli A-menneske” ble født, og det har vært ett langvarig (og fremdeles pågående) prosjekt, med små skritt i riktig retning. Første skritt var å ikke være oppe halve natta og sove helt til jeg skulle på jobb. Dette var en enorm omveltning for meg. Jeg er ett nattemenneske, jeg trives vanvittig godt på natta. Men, det funket veldig bra. Jeg la meg tidligere, og jeg ble ikke liggende våken halve natta mens jeg så på serier eller runda internett, som jeg trodde jeg kom til å gjøre. Neida, jeg ser en halv episode eller leser noen sider i en bok, og så sovner jeg. HADETBRASØVNPROBLEMER (det kan tenkes at det er andre ting som har medvirket til å bedre søvnproblemene mine, men jeg liker å tro at det er dette prosjektet).

Neste justering jeg gjorde, var å ha på klokka til samme tid hver dag, med unntak av de dagene jeg begynte ukristelig tidlig på jobb, eller hadde vært våken lenge dagen før. Det funket helt greit, men når en jobber skift, så er det veldig vanskelig å vedlikeholde, selv om jeg hadde unntak. Det er tungt å ikke være hjemme og i seng før nærmere halv ett på natta, og så skal opp klokka 0700 bare for at. Det resulterte i at jeg enten dreit i det, eller ble sittende og halvsove i stua mens jeg så på serier på morgenen. Hva er vitsen med det, da kunne jeg jo like gjerne sove slik at jeg ble uthvilt?!

Jeg fant ut at ett fast tidspunkt å stå opp på, ikke fungerte for meg. Løsningen ble å fortsette å legge meg tidligere enn før, og gjennomsnittlig få nok søvn. Jeg står ikke opp klokka 0700 dagen etter kveldsvakt dersom jeg ikke må, da sover jeg heller 8 timer og står opp tidligere dagen etter. Jeg tillater meg også å sove litt lengre i helgene, eller dersom jeg føler at jeg trenger det. Resultatet har blitt til at jeg stort sett står opp tidligere enn før uten å være ett vrak, uansett hvilken vakt jeg har, og hva jeg skal gjøre. I dag, for eksempel, begynner jeg klokka 1500, men våknet 0815 av meg selv. Det skal også sies at selv om jeg fremdeles har klokka på hvert 6. minutt, så står jeg vanligvis opp eller våkner ordentlig etter bare 20 minutter. I LIKE IT!

Det høres kanskje ikke ut som en enorm forbedring, men det er faktisk det. Jeg er veldig fornøyd, og prosjektet fortsetter enda. Jeg skal bli enda flinkere!

Hvilken type er du? A eller B?

#hoppihavet

Åh, jadda. Jeg har bada!

På lørdag valgte min gode venninne Tine å utfordre meg til å hoppe i havet, og selvfølgelig måtte jeg jo ta utfordringen. Jeg er jo ett “ja”-menneske, så noe annet skulle virkelig tatt seg ut.
Dessverre så har jeg ikke noe hav i umiddelbar nærhet, så badet ble gjort i Hurdalsjøen like ved her jeg bor. Og så har jeg ingen videoredigerings-skills, så musikken jeg skulle ønske jeg kunne lagt til (Bad i havet av Marius Melua feat. Ole-P), den får dere heller sette på i bakgrunnen. Jeg sleit nok med først å få videoen på facebook, og så var det pokker meg like vanskelig å få den ut her. Herregud, begynner jeg å bli gammel og data-dyslektisk?
Nei, dere får “nyte” synet av meg og Mia i sjøen!

Har du hoppa i havet?

Related Posts with Thumbnails