Smil, trall og vær glad. Ja, og vær så god – bli tullete!

Nå er det under en uke igjen til skolestart, og siden jeg ikke har brukt noe særlig tid med Adobe-programmene i sommer, så måtte jeg ha meg en liten bli-kjent-med-CS6-før-skolen-starter i går kveld. Ikke at jeg kommer til å få bruk for så innmari mye .gif på skolen, men det er jo artig å gjøre litt andre ting også. Man vet jo aldri.

I går begynte det eneste programmet som jeg følger på tv-boksen igjen, nemlig 71 grader nord. HURRA! Åh, som jeg elsker den serien. Overrasket? Sikkert ikke.
Gleder meg til å følge med videre utover høsten. Kanskje prøver de også seg på Stetind? Uansett, nye turtips får man helt sikkert!

Ser du på 71 grader nord?

De aller fleste av dere har fått med dere at jeg startet å jogge i desember i fjor, og at jeg virkelig liker det? Vel, i sommer har jeg bare løpt en eneste gang!

Fra toppen av Per Kalsatind (1036 moh).

I år var jeg så ubeskrivelig heldig at jeg fikk verdens beste sommerjobb hjemme i Bodø, så her har jeg tilbrakt hele sommeren. Snart har to måneder sust forbi, og man skulle vel egentlig tro at løpeabstinensen var svært gjeldende? Slik er det imidlertid ikke, for jeg har nemlig holdt meg i aktivitet på annen måte, med det Bodø har å by på!
Jeg har besteget sju av ti topper i Bodøs “Ti på topp”, jeg og Tåmi kom oss til Halls fortopp på Stetind, jeg har vært på superfin søstertur til Lurfjellhytta (DNT-hytte), jeg har syklet en del på den fine sykkelen min, og jeg har vært på mange fine turer i skog og mark ellers.

På toppen av Litltind (717 moh).

Så, selv om jeg ikke har løpt noe særlig i sommer, så har jeg absolutt ikke ligget på latsiden! Jeg får bare håpe at det ikke har gått så alt for mye ut over løpeformen min. Men det får jeg sjekket ut så fort jeg har kalibrert om Nike-klokka, siden den “helt tilfeldig” ble med på Per Kalsatind tidligere i sommer. Og jeg kan fortelle dere at å bruke den på mølla etter en fjelltur, det er ikke særlig motiverende (4 km på 40 minutt, du liksom).

På toppen av Junkerfjellet (283 moh).

Om bare litt over ei uke er jeg tilbake på skolebenken i Oslo, og da blir fjell og sykkel byttet ut med løpeturer. Back to reality, for å si det sånn. Det blir nok både fint og rart, hurra! Krysser fingrene for en tørr høst, for å si det sånn. Og for en tur over Besseggen, ikke sant, Tåmi?

Trener du på samme måte gjennom hele året?

Wildest Moments – Jessie Ware

 Summertime Madness – Lana Del Rey

 Anywhere Place – Katie Costello

 When the World Stops Spinning – Kyler England

Noe av det jeg synes er vakrest akkurat nå. Se, lytt og nyt.

♥

På toppen av Litltind (717 moh), en av de mektige Mjeldetindene på nordsida av Bodø. Godt fornøyd med å ha besteget 6/10 topper i Bodøs “Ti på topp”!

Vi skriver august, og jeg er enda hjemme hos mamma og pappa i Bodø (som vanlig, tyvene; Thea er hjemme i Oslo og passer på leiligheten). Her jobber jeg, flyr på fjellet (tidenes mest aktive ferie, sa du?), koser meg med familie og venner, og har det igrunn veldig fint!

På toppen av Finnkonnakken (518 moh) i tåkehelvete, hurra!

Jeg har i løpet av de siste dagene vært nødt til å bruke fjernlysene på bilen om kveldene, og høsten har dermed (i mine øyne) meldt sin ankomst. Men det gjør jo ingenting, værmeldingen for neste uke er jo bare helt fantastisk, hurra! Ja, og så er ikke høsten automatisk bare kjip. Den kommer med mye vær og vind, men også med sine nydelige farger og mange spennende opplevelser.

Jeg blir hjemme i Bodø ut august, og 03. september starter skolen igjen. HERREGUD, jeg skal begynne i 2. klasse på ESMOD. Det er ganske rart, altså.

På toppen av Junkerfjellet (283 moh), et av Bodøs mest tilgjengelige fjell.

Den siste tiden hjemme skal brukes slik tiden har blitt brukt til nå; til å kose meg med alt det fine Bodø har å by på av folk og opplevelser, hurra!

Koser du deg?

Stetind sett fra parkeringsplassen ved foten av fjellet.

Siste lørdagen i juli, satte jeg og Tåmi kursen mot Stetind (1392 moh) for å prøve å bestige Norges nasjonalfjell. Fjellet ligger i Tysfjord kommune, og kan visstnok sees fra sju prestegjeld. Turen opp går på sti gjennom skog og steinur, og man kommer seg opp til Halls fortopp (1314 moh) uten bruk av klatreutstyr. De siste høydemeterene må man derimot gå og klatre sikret med klatreutstyr. Det vanskeligste partiet, er den såkalte Mysosten, som man må klatre på kun håndgrep på turen opp, mens man rappellerer ned på returen.

Vi gikk opp til Svartvatnet og slo camp der på lørdags kveld/natt, og etter en lang og god natts søvn, pakket vi om sekkene, og satte kursen mot toppen. Hurrameghei!

Halls fortopp, baby!

Selv om jeg hadde grugledet meg til klatringen på turens siste del, på grunn av en medium høydeskrekk, så ble jeg skikkelig skuffet da vi kom til Halls fortopp på søndag ettermiddag, og så at været ikke var på vår side. På bildet over ser dere meg på Halls fortopp, og det hvite bak meg, det er tåka som skjuler selve toppen. DAMN!

Etter en matpause satte vi kursen nedover mot campen igjen, en tur som ble litt lengre enn nødvendig på grunn av tåke, regn og litt en steinglad og ukonsentrert Trille (“åh, seeeeee på fine steinen. ååååååh, enda en stein. shit, har du sett så kul stein!?”), og vips så var vardene borte. Men, etter litt studering av kart, og bruk av sunn fornuft, så kom vi oss ned til campen, hvor vi bestemte oss for å pakke sammen og gå til bilen. Hjem til mamma og pappa for å sove i god seng, neste! Turen helt til topps, den tar vi til neste år!

Selv om vi ikke kom oss helt til toppen, så er jeg likevel innmari fornøyd! Det er jo Norges nasjonalfjell vi snakker om! Og den høyeste toppen jeg har gått opp til! I love it. Gleder meg til neste år, hurra! Takk for en finfin tur, Tåmien.

♥

Liker du toppturer?