Monthly Archives: October 2010

Om å miste lillebroren sin.

Søndag for fire uker siden skjedde det.
Søndag for fire uker siden raste verden min sammen.
Søndag for fire uker siden er dagen jeg ønsker at aldri hadde skjedd.
Søndag for fire uker siden er dagen jeg kommer til å hate for resten av mitt liv.

Det var søndag for fire uker siden, søndag 26. september 2010, at lillebroren min døde.

Det finnes ikke ord for hvor ufattelig dette er og hvor vondt vi har det nå. Livet uten Boa, det er uvirkelig. Alt vi gjør, tenker og sier, det minner oss om ham. At livet skal fortsette uten ham i hverdagen er utenkelig. Likevel så går dagene, og han kommer aldri tilbake…

Når en ung mann på bare 24 år dør helt uventet, da føles ikke verden mye rettferdig. Foreldre, søsken, venner og familie skal ikke være nødt til å måtte ta farvel med en som såvidt har begynt livet. For det føles nettopp sånn; at Boa akkurat hadde fått startet livet.

To måneder og to dager før min andre bursdag kom Boa til verden, tirsdag 23. september 1986, og pappa fikk endelig en gutt på laget mot oss jentene; en fåmælt gutt med verdens største tålmodighet og et vakkert hjerte, som har fylt livet mitt med glede, frustrasjon, opplevelser og masse fantastiske minner.

En gang, da Boa bare var en liten gutt, fant han det for godt å sette strykejernet påslått på linoleumsgulvet hjemme. Det var jo kjempelurt. En annen gang falt han oppi vaskebøtta. Jeg husker at han en gang knuste hodet på Barbie-Ken, og jeg hadde lyst til å drepe ham. Da han var liten, synes han Trine var vanskelig å si, så han sa likesågodt Hine. En gang ropte han “Hine, sett på pølse, det er middag” da han ville at jeg skulle pause filmen mens vi spiste.
Det var Boa som lærte meg å lage Jegergryte, det var nemlig favorittmåltidet hans i mange år – før finnbiff tok plassen. Han prøvde å lære meg konseptet giring da jeg øvelseskjørte og ikke skjønte bæret. Da jeg samlet på sangtekster i en perm, printet han ut teksten til I’ll Be There for You av The Remembrants på skolen og tok med hjem til meg.
Da jeg gikk på videregående og skulle komme hjem på en av mine helgeturer, satt han i vinduet og så etter meg lenge før jeg kom, men nektet å innrømme at det var meg han ventet på. Utallige ganger har jeg plagd livskjiten av ham og han har bare funnet seg i det.
Til pappas bursdag for noen år siden befalte han mamma og pappa å være hjemme til et visst klokkeslett, ikke for at han skulle få middag eller kake (som nok min agenda hadde vært), men for at han hadde bestilt blomster på døra til bursdagsbarnet. Deler av julepynten hans har stått framme hele året i mange år, ikke for at han var lat, men fordi han synes den var fin og koselig.
Like før han ble 18 år drømte han om å dra ut med lillesøster, men da dagen kom, lot han som om det var det teiteste på jord. Likevel endte vi alltid opp på samme sted, rundt samme bord og i god samtale når vi var ute samtidig. I sommer skulle han lære elsklingen å banne på nordnorsk, men tiden forsvant mens vi mimret sammen med Cathrin.
Vi har hatt våre krangler (veldig mange av dem), men med årene har de forsvunnet helt, og selv om vi gjennom hele oppveksten har vært veldig nære på grunn av alder og venner, så forholdet vårt bare blitt sterkere og dypere ettersom tiden har gått. Kjære, lille Boa, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten Deg!

Mamma kaller meg “feilleveransen” fordi jeg er så sær og annerledes enn resten av familien. Men selv om jeg har gjort mitt for å vise hvor glad jeg er i Boa, både med og uten publikum, så er jeg sikker på at han vet at det har vært av nettopp kjærlighet. At alle klemmene jeg har stjelt av ham, de har jeg tatt fordi han betyr så mye for meg.

Boa fant ut at han ville bli anleggsmaskinfører da han bare var en liten førsteklassing, og anleggsmaskinfører er akkurat hva han ble. Han kjørte “store ting som bråka”, og trivdes godt med det. Han fikk kjøpt seg et fint hus med garasje og stor tomt hvor han hadde lagringsplass til hobbyaktivitetene hans, så der hadde han det bra. Og at verandaen hans hadde sol til langt på natt om sommeren, det likte han, noe han passet på å fortelle de litt “mindre heldige” vennene hans. Han hadde så mange gode og fine venner, jeg er så glad for alle som han hadde i livet sitt. Selv om han fikk et så alt for kort liv, så var det et vel levd et. Det han ikke fikk gjort i dette livet, det får bli en annen gang.

Dagene etter at han døde har vært så tunge. Selv om jeg er smertelig klar over at han ikke er her mer, tar jeg meg selv i å stadig skulle ringe eller melde ham, det er nesten så jeg begynner å taste nummeret hans på telefonen før jeg husker hva som har skjedd. Det er så mye som minner meg om ham – filmer, lukter, bilder, ting og egentlig alt – hele tiden.
De siste fire ukene har vært helt forferdelige, men midt oppi alt som er uutholdelig, så har det vært godt å oppleve hvor mange vakre og fantastisk medfølende mennesker vi har rundt oss. Alle blomstrene, alle tankene, alle ordene, alle bønnene og all oppmerksomheten som har blitt viet oss er helt overveldende! Jeg visste at jeg var omringet av mange fantastiske mennesker, men at dere er mange og flotte, det har virkelig vært en helt nydelig for meg å se. Jeg er uendelig takknemlig for alle sammen. Uten dere, så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort!

Det gjør så vondt å tenke på alt han ikke skal få oppleve. Han fikk ikke pusset opp huset sitt, eller bygd den digre garasjen han drømte om, og han fikk aldri bli pappa. Det er så forferdelig at han ikke bare er på jobb og snart kommer hjem igjen, eller at han som vanlig skal komme litt etter alle oss andre. Det er så grusomt at han ikke skal sitte i godstolen sin og ta livet med ro mens vi er på besøk.
Det er så uforståelig at han ikke er her mer, at jeg aldri mer skal få klemme ham. Åh, som jeg elsker å klemme på den gutten! Selv om det er godt å kunne besøke ham på kirkegården, så er det nesten ikke til å holde ut at kroppen hans ligger begravd der, og at sjelen hans er i himmelen. Han skal jo være her med oss! Men, han er jo det. Han vil for alltid være i våre hjerter, han vil faktisk alltid være med oss, og han vil aldri, aldri bli glemt.

At jeg har fått delt 24 fantastiske år sammen med Boa, det ser jeg på som en velsignelse, noe jeg vil verdsette for resten av mitt liv. At han ble så brått revet bort fra oss, det ser jeg på som at han var for god for denne verden, for det var han virkelig. “Den tøffeste gutten i himmelen”, som vennene hans sier. Han er, og vil for alltid være dypt savnet!

Kjære Morten min – sov søtt, vi møtes igjen.

Related Posts with Thumbnails
m4s0n501