Yearly Archive for 2010

Søndag for fire uker siden skjedde det.
Søndag for fire uker siden raste verden min sammen.
Søndag for fire uker siden er dagen jeg ønsker at aldri hadde skjedd.
Søndag for fire uker siden er dagen jeg kommer til å hate for resten av mitt liv.

Det var søndag for fire uker siden, søndag 26. september 2010, at lillebroren min døde.

Det finnes ikke ord for hvor ufattelig dette er og hvor vondt vi har det nå. Livet uten Boa, det er uvirkelig. Alt vi gjør, tenker og sier, det minner oss om ham. At livet skal fortsette uten ham i hverdagen er utenkelig. Likevel så går dagene, og han kommer aldri tilbake…

Når en ung mann på bare 24 år dør helt uventet, da føles ikke verden mye rettferdig. Foreldre, søsken, venner og familie skal ikke være nødt til å måtte ta farvel med en som såvidt har begynt livet. For det føles nettopp sånn; at Boa akkurat hadde fått startet livet.

To måneder og to dager før min andre bursdag kom Boa til verden, tirsdag 23. september 1986, og pappa fikk endelig en gutt på laget mot oss jentene; en fåmælt gutt med verdens største tålmodighet og et vakkert hjerte, som har fylt livet mitt med glede, frustrasjon, opplevelser og masse fantastiske minner.

En gang, da Boa bare var en liten gutt, fant han det for godt å sette strykejernet påslått på linoleumsgulvet hjemme. Det var jo kjempelurt. En annen gang falt han oppi vaskebøtta. Jeg husker at han en gang knuste hodet på Barbie-Ken, og jeg hadde lyst til å drepe ham. Da han var liten, synes han Trine var vanskelig å si, så han sa likesågodt Hine. En gang ropte han “Hine, sett på pølse, det er middag” da han ville at jeg skulle pause filmen mens vi spiste.
Det var Boa som lærte meg å lage Jegergryte, det var nemlig favorittmåltidet hans i mange år – før finnbiff tok plassen. Han prøvde å lære meg konseptet giring da jeg øvelseskjørte og ikke skjønte bæret. Da jeg samlet på sangtekster i en perm, printet han ut teksten til I’ll Be There for You av The Remembrants på skolen og tok med hjem til meg.
Da jeg gikk på videregående og skulle komme hjem på en av mine helgeturer, satt han i vinduet og så etter meg lenge før jeg kom, men nektet å innrømme at det var meg han ventet på. Utallige ganger har jeg plagd livskjiten av ham og han har bare funnet seg i det.
Til pappas bursdag for noen år siden befalte han mamma og pappa å være hjemme til et visst klokkeslett, ikke for at han skulle få middag eller kake (som nok min agenda hadde vært), men for at han hadde bestillt blomster på døra til bursdagsbarnet. Deler av julepynten hans har stått framme hele året i mange år, ikke for at han var lat, men fordi han synes den var fin og koselig.
Like før han ble 18 år drømte han om å dra ut med lillesøster, men da dagen kom, lot han som om det var det teiteste på jord. Likevel endte vi alltid opp på samme sted, rundt samme bord og i god samtale når vi var ute samtidig. I sommer skulle han lære elsklingen å banne på nordnorsk, men tiden forsvant mens vi mimret sammen med Cathrin.
Vi har hatt våre krangler (veldig mange av dem), men med årene har de forsvunnet helt, og selv om vi gjennom hele oppveksten har vært veldig nære på grunn av alder og venner, så forholdet vårt bare blitt sterkere og dypere ettersom tiden har gått. Kjære, lille Boa, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten Deg!

Mamma kaller meg “feilleveransen” fordi jeg er så sær og annerledes enn resten av familien. Men selv om jeg har gjort mitt for å vise hvor glad jeg er i Boa, både med og uten publikum, så er jeg sikker på at han vet at det har vært av nettopp kjærlighet. At alle klemmene jeg har stjelt av ham, de har jeg tatt fordi han betyr så mye for meg.

Boa fant ut at han ville bli anleggsmaskinfører da han bare var en liten førsteklassing, og anleggsmaskinfører er akkurat hva han ble. Han kjørte “store ting som bråka”, og trivdes godt med det. Han fikk kjøpt seg et fint hus med garasje og stor tomt hvor han hadde lagringsplass til hobbyaktivitetene hans, så der hadde han det bra. Og at verandaen hans hadde sol til langt på natt om sommeren, det likte han, noe han passet på å fortelle de litt “mindre heldige” vennene hans. Han hadde så mange gode og fine venner, jeg er så glad for alle som han hadde i livet sitt. Selv om han fikk et så alt for kort liv, så var det et vel levd et. Det han ikke fikk gjort i dette livet, det får bli en annen gang.

Dagene etter at han døde har vært så tunge. Selv om jeg er smertelig klar over at han ikke er her mer, tar jeg meg selv i å stadig skulle ringe eller melde ham, det er nesten så jeg begynner å taste nummeret hans på telefonen før jeg husker hva som har skjedd. Det er så mye som minner meg om ham – filmer, lukter, bilder, ting og egentlig alt – hele tiden.
De siste fire ukene har vært helt forferdelige, men midt oppi alt som er uutholdelig, så har det vært godt å oppleve hvor mange vakre og fantastisk medfølende mennesker vi har rundt oss. Alle blomstrene, alle tankene, alle ordene, alle bønnene og all oppmerksomheten som har blitt viet oss er helt overveldende! Jeg visste at jeg var omringet av mange fantastiske mennesker, men at dere er så mange og så flotte, det har virkelig vært en helt nydelig for meg å se. Jeg er uendelig takknemlig for alle sammen. Uten dere, så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort!

Det gjør så vondt å tenke på alt han ikke skal få oppleve. Han fikk ikke pusset opp huset sitt, eller bygd den digre garasjen han drømte om, og han fikk aldri bli pappa. Det er så forferdelig at han ikke bare er på jobb og snart kommer hjem igjen, eller at han som vanlig skal komme litt etter alle oss andre. Det er så grusomt at han ikke skal sitte i godstolen sin og ta livet med ro mens vi er på besøk.
Det er så uforståelig at han ikke er her mer, at jeg aldri mer skal få klemme ham. Åh, som jeg elsker å klemme på den gutten! Selv om det er godt å kunne besøke ham på kirkegården, så er det nesten ikke til å holde ut at kroppen hans ligger begravd der, og at sjelen hans er i himmelen. Han skal jo være her med oss! Men, han er jo det. Han vil for alltid være i våre hjerter, han vil faktisk alltid være med oss, og han vil aldri, aldri bli glemt.

At jeg har fått delt 24 fantastiske år sammen med Boa, det ser jeg på som en velsignelse, noe jeg vil verdsette for resten av mitt liv. At han ble så brått revet bort fra oss, det ser jeg på som at han var for god for denne verden, for det var han virkelig. “Den tøffeste gutten i himmelen”, som vennene hans sier. Han er, og vil for alltid være dypt savnet!

Kjære Morten min – sov søtt, vi møtes igjen.

Søte muffinskrukker fra Søstrene Grene, Norgesglass fra Askeladden i Sandvika og glasskrukke fra Åhléns.

I går var jeg på shopping for å få litt julegaveinspirasjon, og se hva jeg kom hjem med! Verdens fineste og søteste muffinskrukker, nydelige Norgesglass og en praktisk glasskrukke. Jeg elsker slike nyttige og dekorative ting som dette. Muffinskrukkene har jeg ikke helt plan for enda, men den kommer vel. De er jo så nusselige. Forslag?

Juleboka har kommet fram, ønskelister blir skrevet og årets første julegave er i boks. Hurra! I år er planen å være ferdig før desember måned, og jeg er virkelig på god vei. Jeg begynte jo faktisk å sy allerede i juli, så det skulle vel egentlig bare mangle, sant?

Ellers skjer det egentlig masse her for tiden, men det tar vi en annen dag. Nå skal jeg gå kveldstur med sjarmtrollet før vi inntar horisontalen. Søndag er en herlig dag!

Utsikt mot Bodø fra lille berget bak Boas hus på Seines en nydelig dag i sommer.

I dag er det første september, og selv om sola skinner og temperaturen er veldig behagelig, så tror jeg faktisk at høsten har kommet. Sånn litt i alle fall. Kan ikke si at jeg er skikkelig trist, for jeg liker høsten utrolig godt. Jeg tar på meg regntøy og gode sko, og lever på den gode lukta som alltid er i lufta om høsten. Gjør det du også! La oss ikke klage over rævva vær og en vinter som er alt for nær. Ja! Der har du min plan denne høsten (som alltid). Dessuten gleder jeg meg til vinteren, i år skal jeg nemlig lære meg å gå på ski!

Som kanskje en to-tre av dere har merket, så er jeg skikkelig blogglei! Lei av å blogge, lese blogger og kommentere blogger. Sånn skjer, og det går nok over en eller annen dag, kanskje i morgen, kanskje om to uker.
De siste ukene har gått til jobbing, kosing med Mia og skikkelig rydding av Verksteden (snart helt ferdig, lover). Mia har funnet seg ei bestevenninne (en nydelig Welsh Springer Spaniel) som bor i naboblokka, hun har fått løpetid og hun har blitt 9 1/2 måned. Omtrent daglig får vi kommentarer om hvor rolig(!!!!), pen og lydig hun er. Elsklingen og jeg kan ikke se for oss livet vårt uten henne, og hun er bare finest i hele verden.
Jeg øver på å hekle bestemorsruter og lurer på om jeg skal hekle et lite pledd jeg kan kose meg med om vinteren (neste, altså), men tenker at det nok kanskje er mer sannsynlig at jeg ender opp med en og en halv gryteklut. Elsklingen er (også) finest i verden, selv om han jobber livskjiten av seg. Jeg skal til tannlegen neste onsdag (jævla terrorister, hele gjengen), Sør-Afrika-turen nærmer seg med stormskritt og jeg har dilla på Marina & the diamonds – I Am Not A Robot. Jeg har så innmari lyst på en ny serie på dvd, men siden jeg sparer, sparer og sparer penger, så får jeg ikke det med det første (stakkars meg).
Ingeborg Selnes har kommet med den fineste plata i hele verden, og jeg hører på den hele tiden! Den blir bedre og bedre for hvert eneste lytt, og jeg får ikke vist den nok til folk. Heartcore heter den, og kan kjøpes overalt (f.eks her). Nico har bursdag i dag, og jeg synes at det blir vanskeligere og vanskeligere å regne ut hvor gamle folk blir. Tenker jeg kommer til å gratulere alle med 25- eller 30-årsdagen sin fra nå av, og drite i om det er riktig eller ikke. Det viktigste er vel at jeg husker bursdagen, vel?

Sånn, det var litt oppdatering fra denne kanten. Do tell me hva du har gjort i det siste!

Ah, bøker er bare så pent. Så dekorativt og så innmari fint for sjela. Jeg elsker å lese, og jeg bare må eie bøkene jeg leser.

I sommer har jeg lest Twilight-sagaen (for andre gang), Confessions of a Shopaholic (av Sophie Kinsella), På høye hæler over Grønland (av Siri Østli) og The Short Second Life of Bree Tanner (av Stepehnie Meyer). Sistnevnte ble jeg ferdig med i natt, og siden jeg ikke hadde en ny bok å begynne på, så måtte jeg en tur til himmelen (Norli over to etasjer på Sandvika Storsenter) for å kjøpe en ny.
Det eneste jeg hadde bestemt meg for på forhånd, var  å kjøpe en bok av en forfatter jeg ikke har lest noe av før, og resultatet ble My Sister’s Keeper av Jodi Picoult. Har hørt av filmen er magisk og hjertevond, så jeg gleder meg veldig til å begynne å lese. Men kanskje ikke i kveld, sto nemlig opp klokka halv sju i morges, så nå er jeg stuptrøtt.

Er det forresten noen som har litt boktips å dele med meg, jeg får bare aldri nok. Jeg leser egentlig det meste, bare ikke krim! Jeg haterhaterhater krim, men elsker chick-lit og bøker skrevet med en humoristisk penn (Nick Hornby, Sophie Kinsella og Erlend Loe). Gimme something to read (jeg får resten av Shopaholic-serien om noen dager, så det er egentlig ikke synd i meg altså)!

Hvor leser du mest? Jeg leser mest i sengen, i sofaen og når jeg reiser kollektivt. Egentlig overalt.

Lei! Lei, lei, lei! LEI!

Jeg får ikke til noe som helst, jeg har så lyst på så alt for mange ting jeg ikke får, og jeg er bare lei. Lei, lei, lei. I dag har jeg bare lyst til å ligge under dyna, kose med Mia og lese. Og furte. Jeg elsker å furte når jeg er i dette humøret.

Si noe morsomt da. Jeg tror jeg trenger å le, sånn for ikke å gro fast i furteland. Æsj, for en drittdag!

Og mest av alt så trenger jeg en klem. Kos er virkelig løsningen på det meste. Anyone?

Verdens fineste hund! Jack Russell Terrier er bare den vakreste hunderasen som finnes.

Lørdag kveld stakk jeg innom Ikea for å kjøpe en etterlengtet hylle til dvd-ene våre, og da kom jeg over dette nydelige dekkenet (egentlig til kosedyrene, men pyttpytt) som jeg bare måtte kjøpe til Mia. Herregud så nydelig hun er. Kosemoseoverdose.

I alt for lang tid har jeg snakket om at vi må få oss en til hylle til alle dvd-ene våre, men jeg har bare aldri kommet meg til Ikea for å kjøpe en. Før lørdag, altså.
Deilig å kunne få alle filmene på samme sted igjen, og endelig få bokhylla tilbake. Og så ble det jo så pent. Var godt å endelig kunne ramme inn TV-en og Manson-veggen med likt antall hyller på hver side. Minn meg på å ta bilde sånn at jeg kan skryte til dere.

I kveld skal jeg enten begynne med litt redigering av feriebilder, eller rydde på verkstedet (nå ser det virkelig ikke ut). Hmmm, lurer veldig på hva jeg velger, hihi.

Fineste lille pianoet mitt fra Sprell som jeg helt plutselig måtte ta bilde med. Elsker sånne nydelige og søte småting, gimme more.

Etter nesten to ukers ferie i vakre nordnorge, kom vi hjem på lørdag morgen etter å ha kjørt Bodø-Sandvika uten overnatting. Det virket som en god idé der og da, men sannheten er at vi er helt utslitte enda. Tenker vi ikke gjentar den turen med bare 5 timer søvn natten i forkant igjen.

I dag har jeg fri, og selv om planen var å komme meg igjennom en lang liste med ting som må gjøres, ser det ikke ut til at hodet mitt vil la meg gjøre stort. Så nå er planen heller å bli kvitt hodepinen. Noen tips?

Nå er det tid for en tur med Mia, enda godt frisk luft er bra for hodet og at det er greit vær. Smil! Og forresten; noe gøy som har skjedd mens jeg har vært borte?

Og kommentar nummer 2000, den var det Helene som la inn. Hurra for det!

Jeg har jo fartet rundt i bloggverden en liten stund nå, på (ganske) mange forskjellige plattformer, og jeg må vel bare innrømme at å blogge, det er en herlig hobby.

Denne bloggen startet jeg på blogg.no i november 2008, og der blogget jeg i fire måneder før jeg i februar 2009 pakket sammen bloggen og dro til ipublish.no. I juli 2009 hadde jeg fått nok av å måtte være avhengig av ustabile plattformer, så da tok jeg skrittet helt ut og begynte bloggingen på wordpress.org. Og det har jeg ikke angret på en eneste gang, her trives jeg som bare det.

Da jeg flyttet tok jeg med meg alle innleggene fra blogg.no (etter oppskrift fra Drea) og ipublish.no, men dessverre ble ikke kommentarene fra de 63 første innleggene (blogg.no) med i flytteprosessen (ei heller bildene). Selvfølgelig er det trist at jeg har mistet de aller første kommentarene mine, men det er jo nettopp på grunn av det at jeg fikk muligheten til å ha publisert 200 innlegg samtidig som jeg har fått 2000 kommentarer. Og det var jo veldig gøy, så jeg overlever nok.

Ellers.. I dag har jeg hatt samlebåndsproduksjon av diverse søte ting på verkstedet mitt. Mia liker nemlig ikke så veldig godt at hun ikke får lov til å være der inne, og siden elsklingen var hjemme i ettermiddag (jeg elsker at han har ferie) benyttet jeg sjansen til å klippe opp en del stoff til diverse prosjekter. Og litt annet gøy. Kanskje noen som har lyst til å se?

Har du gjort noe spennende i dag?

De siste månedene har jeg jobbet opp mot fulltid på jobb, og det resulterer jo i fine og feite lønninger inn på konto! Hurra, hurra for shopping og alt annet som er gøy? Nja, jeg har prøvd å bruke en god del av pengene fornuftig; sparing på bsu, sparing til ferie, sparing på regningskontoen og slike voksne, ansvarlige ting. Og så har jeg “investert” i flott jakke og nike shox – endelig!

Stormberg Veiviser D jakke, kjøpt på XXL til 799,-.

Jeg er da svært fotogen, syns dere ikke? Jakken er vann- og vindtett, passer ypperlig til turer med hyper hund. Jeg kjøpte den i en litt stor størrelse for å ha muligheten til å ha masse klær under, noe som passer fint til når det blir kaldere i været.

Nike Shox Medallion, kjøpt på salg på G-Sport til 999,- (vanlig pris 1599,-).

Jess! Jeg har hatt så innmari lyst på Shox i uendelig lang tid, men ikke hatt lyst til å bruke så masse penger på noe så kjedelig som vanlige fritidssko (og jeg har veldig små og rare føtter, så jeg vil helst prøve først). Så da passet det jo helt nydelig at G-Sport kjørte salg på disse (i svart tilogmed) en dag jeg bare var innom for å kjøpe sykkellås. Noen ganger må man jo få ha litt flaks, ikke sant?

Sånn, nå føler jeg meg så fornuftig at jeg nesten må finne på noe sprell for å skape litt balanse i hverdagen. Syns dere ikke jeg har vært flink? Si ja, si ja, si ja!

Hjerteknuseren.

..på at dere fikk dere hund?”

“Nei?!?! Angrer du på at du fikk barn?!”

“?!? Men herregud, hva er det for et slags spørsmål? Sånn kan du ikke spørre om.”

Neivel, men det kan altså du?

Noe som irriterer meg grenseløst, er de mange tvilende fjesene vi møtte da vi fortalte folk rundt oss at vi skulle få oss hund – etter lang tids tenking. Vi har fått mange “hund? Det er jo så mye arbeid, kommer du virkelig til å gidde å gå tur med den hver dag, flere ganger?” slengt etter oss, gjerne fulgt av “og hva skal du gjøre med den når dere skal på ferie?”.

Kan noen fortelle meg hvorfor det er så innmari greit å stille slike skeptiske og anklagende spørsmål når et samboerpar bestemmer seg for å skaffe seg hund? Jeg har da aldri hørt noe annet enn gratulasjoner i bøttevis når folk forteller at de venter barn. Ja, jeg vet at det er stor forskjell på en hund og et barn, men hva er det som gjør at folk automatisk tror at svangerskap er mer planlagt og gjennomtenkt enn hundekjøp?

Nei, at Mia har lyst til å bo sammen med meg og elsklingen er noe av det som gjør meg lykkeligst i verden, og jeg angrer ikke et sekund. Selvfølgelig har det ført til en del forandringer i hverdagen, men ingen så negative at de nuller ut alt det fantastiske! Så nei, vi angrer ikke på at vi fikk oss hund. Faktisk har vi lyst på en til. Noen som vil gjette hvilke spørsmål det reiser blant folk? Ingen jeg har hørt blitt stilt til par/folk som venter barn nummer to, i alle fall.

Sånn! Da var det sagt.