trilleblogg.com

Ja, så er dagen kommet. Jeg ligger uker etter de flittigste og sikkert dager etter de ikke fullt så flittige. I dag skal jeg rydde bort jula.

Tristeste dagen på lenge. Jeg elsker jul. Alt med jul. Lysene, musikken, stemninga, fargene, maten, godteriene, gavene, spenningen, snillheten, nissene, konglene, glitteret, ja, alt! Men i dag skal det altså ned. Eskene står klare på kjøkkenbordet, adventstaken som har stått på til nå er slått av og jeg vil ikke.

Men i morgen er første skoledag, og når man ikke begynner på skola før 12.januar, så bør julepynten være borte før første dagen.

Så da er det vel egentlig bare å begynne.

Takk for denne gang, gleder meg allerede til jul 2009.

I går tipset en leser meg om hvor jeg kunne få tak i det lille, søte, røde lekepianoet som jeg snakker om her. Dette nydelige pianoet får man tak i på Sprell, de har butikker i Oslo og i Sandvika, og også nettbutikk. Direktelink til pianoet er her.

Jeg hylte av glede da jeg så kommentaren i går kveld mens jeg var i telefonen med kjæresten, og han ble litt døv, og siden da har jeg nesten ikke snakka om annet enn dette pianoet. Så, med sommerfugler i magen, og uendelige planer om hvordan å få med seg det hjem etter jobb, løp jeg til Storsenteret en hel time før jeg skulle på jobb.

Jeg så sikkert en smule desperat ut i butikken, og sikkert litt malplassert ut, for det tok ikke lange tiden før jeg ble spurt om jeg trengte hjelp. Jeg spurte pent om pianoet som jeg hadde sett på nettbutikken, og da fikk jeg triste beskjeden om at det var utsolgt.

Det var nok rykkingen i øyet mitt og den lille tåredammen som begynte å danne seg i øyekroken som fikk henne til å sjekke om når de fikk det igjen, for jeg trengte ikke å spørre engang.

Gladnyheten var at pianoet var kommet til lageret, og skulle komme til butikken på onsdag. Så om bare få dager skal jeg endelig få lille, søte, røde lekepianoet som jeg har hatt så innmari lyst på.

Glede seg, glede seg, glede seg.

I dag er absolutt ikke en sånn dag som jeg hadde på tirsdag. Ikke voksen og flittig i det hele tatt. I dag er jeg 12 år.

Etter å ha sovet mye lengre enn jeg burde, sto jeg og kjæresten opp for å være kjærester før han dro på jobb. Det ble kaffe og frokost og musikklytting før han måtte løpe. Og jeg som trodde han kom til å stå opp klokka åtte for å spille Guitar Hero som han endelig fikk tilbake i går. Men neida. Sånn er det.

I går hadde vi en liten sangsession i senga før vi sovna. Frank Sinatra var idolet og jeg spilte luftgitar med Lyden til. Søteste Lyden med akkurat passe vreng på og masse vibrato på til tider, i love it.

Resultatet av gårsdagens skrulling før vi sovna var at vi våkna opp med et enormt sug etter jazz på anlegget. Og jammen ble det ikke en riktig så god start på dagen.
Så nå sitter jeg her da, med tidenes mest schizofrene spilleliste og koser meg. Mmm, livet er herlig dere.

Me ♥ jazz.

The Dave Brubeck Quartet – Take Five (1961)

I dag er jeg 100 år gammel. Eller voksen er det vel det heter. Voksen og flittig. Og for å være det, så må man vel være minst 100 år, ikke sant?

Kjæresten dro meg opp av senga klokka halv elleve. Det var tungt, men jeg elsker han for at han gjorde det. Ellers ville det ha blitt umulig å komme seg på jobb i morgen klokka ni.

Å stå opp klokka halv elleve er jo midt på dagen for en som er voksen og ansvarlig, så hva har jeg gjort siden jeg er så flittig og gammel?

Joda, jeg har lest nyere historie og vaska to maskiner med klær, jeg har baka brød og lagd middag, jeg har hengt opp klær og satt på tørketrommelen, jeg har gått på wii-brettet i 40 min mens jeg så tv og jeg har strøket alle dukene som skal erstatte juledukene i morgen. I tillegg har jeg snakka med gamlejobben om feriepengene og snakka med vanlige jobben om den nye timeplanen min for våren. Og nå skal jeg gå med pappen før jeg trår til med fotbad og litt mer tv.

Puh, det føles godt. Men likevel føler jeg at jeg kanskje skulle gjort mer. Det er vel en Bree Van De Kamp i oss alle.

Jadda.

Jeg er seriejunkie. Skikkelig seriejunkie. Jeg ser nesten hva som helst, bare det er serie. Men! Og det er et viktig men; serie er best på dvd.

Jeg hater å være bundet til et bestemt tidspunkt der jeg må se på tv, og ikke minst så hater jeg å vente på neste episode.

Ikke nok med at jeg liker serie best på dvd, men jeg nekter plent å laste dem ned. Jeg vil ha seriene mine stående i hylla, pene som de som oftest er. Og det samme med cd'er og filmer, jeg kjøper de også. Og bøker kjøper jeg heller enn å låne på biblioteket. Er jo så fint med hyller fulle av originalbøker, -filmer, -cd'er, -serier og hva det måtte være.

Forrige tirsdag så jeg første episode av sesong 5 av Desperate Housewives på tv2, og det var ikke det samme som å se på dvd. Det samme var det med Grey's Anatomy og Brothers & Sisters som gikk i høst. Så jeg slutta med det. Jeg kjøper de heller når jeg får tid til å se en hel sesong i løpet av en uke, for det er gjerne det jeg ender opp med å gjøre.

Hvordan er det med deg? Laster du ned? Ser på tv? Eller er du kanskje som dinosauren meg som liker å eie?

For noen år siden bestemte jeg meg for å ta allmennfag som privatist. Jeg hadde lyst til å studere tegnspråk og tolking eller ernæring. Det siste valget var så absurd i og med at jeg aldri i livet ville komme til å få gode nok karakterer til å komme inn, og dessuten måtte jeg ta realfag, noe jeg aldri før hadde vært noe særlig borti før.

Så jeg begynte på privatskole for å ta opp allmennfag slik at jeg fikk nok poeng til tegnspråk og tolking.

Men etter et halvt år kom tvilen om at tolking var den rette karrieren for meg.
Det var vel ikke normalt å like matte og naturfag sånn som meg uten å gjøre noe med det?

Jeg visste at tegnspråk, det skulle jeg lære, men jeg bestemte meg for likevel å ta realfagene fra vgs før jeg begynte på tegnspråk. Og godt var det. For selv om jeg elsket å gå på tegnspråk, så skjønte jeg mer og mer at tolking, det var ikke noe for meg. Jeg ville ha utfordringer, jeg ville ha potenser, likhetstegn og to strek under svaret.

Så etter å ha oppnådd årsstudium i tegnspråk, skilte jeg med mine fantastiske klassekamerater og tok helomvending til et realfagsprogram som jeg hadde nok fag til å komme inn på.
Men heller ikke det ble helt som jeg trodde. Det var greit med realfag, jeg elsket det, men det var ernæring jeg ville inn på.

Så nå har jeg sluttet, og neste uke skal jeg begynne med undervisning i det ene faget jeg mangler fra vgs, pluss at jeg skal lese noen selv.

Jeg gleder meg veldig, og hvis jeg er heldig, så kommer jeg inn på ernæring til høsten. Kryss fingrene for meg da.

Jeg drømmer mye. Og ofte. Kjæresten min drømmer nesten aldri. Eller, det vil si at han aldri husker hva han drømmer.
Men jeg drømmer mye og ofte og husker nesten alltid hva jeg har drømt.

I natt bråvåknet jeg av at jeg gråt så heftig at jeg hadde pusteproblemer. Puta var søkkvåt og nesa helt tett. Jeg følte at øynene var store som tallerkener og jeg ville bare grave dem ut, men var alt for sliten til å forsøke engang. Alt jeg klarte var å grafse etter kjæresten.

Jeg hadde nemlig drømt at kjæresten hadde dødd. Min fantastiske, snilleste, herligste, søteste, flinkeste, rareste, min sin kjæreste hadde fått hjertestans av stress og dødd. Drømmen var noe av det mest virkeligste jeg noen gang har drømt. Og da teller jeg med nå-faller-jeg-ned-et-uendelig-stup-og-våkner-med-fallfølelse-i-magen. Jeg har mange av de, og de er jeg alltid redd.

Jeg roet meg litt ned etter jeg fikk tak i den varme hånda til kjæresten, men selv ikke etter at han våknet og trøstet meg mens han holdt rundt meg, klarte jeg å slappe helt av. Jeg gråt meg inn i søvn igjen og var fremdeles sliten og forvirret da jeg våknet seks timer etterpå.

Off, off. Jeg ønsker meg søte drømmer fremover, men som kjæresten min sa like før han løp i studio i morges: “Så heldige som vi er i kjærligheten, så må vi være litt mindre heldige på andre områder. Du skal være glad det er i drømme du har det fælt, og ikke i virkeligheten.” Klok han.

Aaah. Hvert år ser jeg massevis av filmer i jula. Nye filmer, gamle filmer, filmer jeg har sett før, filmer som aldri burde ha vært lagd, fantastiske filmer, sippefilmer, familiefilmer, barnefilmer og eventyrfilmer. Jeg ser jo egentlig alle disse type filmene resten av året også, men ikke så mange på så kort tid som i jula!

Jeg og kjæresten min bodde hos lillebroren min på Seines ved Saltstraumen i jula og bror har Canal +. Så i år ble det sikkert dobbelt så mange filmer som vanlig, og over 2/3 eier vi ikke selv. Så jo en del dårlige filmer, så kanskje like greit.

Den absolutt beste filmen vi så, var en julegave fra bror, og det var Wall E! Herrejemini for en fabelaktig, søt, fantastisk, bestest og herlig film det var. Går det an å ikke elske denne filmen? Den klatret seg langt og lengre og sikkert lengst opp på lista over beste filmer ever! Wall E og kjæresten min er de søteste i hele verden.

En av filmene som skuffet mest, var en film jeg hadde lovt å se for en medblogger her inne, og det var Kung Fu Panda. Jeg ble så skuffa jeg. Den leverte ikke i forhold til noe av det jeg var blitt fortalt av venner og kjente, og jeg sitter fremdeles og tenker “hæ? that's it?”. Ja, det var dessverre det. Akkurat å sette fingeren på hva som gjorde den til tidenes skuffelse klarer jeg ikke, men det var nok en slags helhet i filmen.

Så gulltopp: se heller Wall E og forelsk deg.

Skjønner selvfølgelig at folk har forskjellig smak og meninger, og sånn, og dette var min.