Forlat meg aldri. Du er alt for meg.

Jeg drømmer mye. Og ofte. Kjæresten min drømmer nesten aldri. Eller, det vil si at han aldri husker hva han drømmer.
Men jeg drømmer mye og ofte og husker nesten alltid hva jeg har drømt.

I natt bråvåknet jeg av at jeg gråt så heftig at jeg hadde pusteproblemer. Puta var søkkvåt og nesa helt tett. Jeg følte at øynene var store som tallerkener og jeg ville bare grave dem ut, men var alt for sliten til å forsøke engang. Alt jeg klarte var å grafse etter kjæresten.

Jeg hadde nemlig drømt at kjæresten hadde dødd. Min fantastiske, snilleste, herligste, søteste, flinkeste, rareste, min sin kjæreste hadde fått hjertestans av stress og dødd. Drømmen var noe av det mest virkeligste jeg noen gang har drømt. Og da teller jeg med nå-faller-jeg-ned-et-uendelig-stup-og-våkner-med-fallfølelse-i-magen. Jeg har mange av de, og de er jeg alltid redd.

Jeg roet meg litt ned etter jeg fikk tak i den varme hånda til kjæresten, men selv ikke etter at han våknet og trøstet meg mens han holdt rundt meg, klarte jeg å slappe helt av. Jeg gråt meg inn i søvn igjen og var fremdeles sliten og forvirret da jeg våknet seks timer etterpå.

Off, off. Jeg ønsker meg søte drømmer fremover, men som kjæresten min sa like før han løp i studio i morges: “Så heldige som vi er i kjærligheten, så må vi være litt mindre heldige på andre områder. Du skal være glad det er i drømme du har det fælt, og ikke i virkeligheten.” Klok han.